Farvel til lille Pia vår...

For snart ei uke siden avlivet vi den flotte hunden vår, Pia. Vi merket at hun noen ganger haltet og det ble verre når hun hadde vært i aktivitet, så vi tok henne med til dyrlegen. Han sa hun hadde hoftedysplasi, noe som forklarte hvorfor hun var så ekstremt rolig. Hun ble trygg på oss, glad i oss og logra veldig når vi kom inn i rommet, men orket sjelden å leke... fordi det ble for vondt.
Å operere sånt er svindyrt og hun hadde ikke blitt 100% frisk etterpå. Dyrlegen sa hun bare kom til å bli verre og rådet oss til å avlive henne, og det gjorde vi. Vi ville ikke gi henne store smerter ved operasjonen og lav mobilitet livet ut.
Men det var trist. Fy, så trist det var. Livet var urettferdig for lille, fine Pia. Hun fikk en sykdom som vanligvis er reservert for rasehunder som er store, gamle og overvektige. Pia var ingen av de tingene...
Det er merkelig hvor glad man kan bli i en hund på bare 1 mnd. Det er rart å ikke ha noen som vil bli klødd på magen og som veiver med labben for å få godis og som trofast ligger ved baderomsdøra når vi dusjer.
Vi trøster oss med at det var et riktig valg, og at Pia fikk oppleve å bli glad og trygg. Det var nok bedre å ende livet i en familie enn alene og redd i et shelter.