Jetflypiloten og styrkvinna på tur!

I dag var en voldsomt kul dag. For vi fikk gjøre en voldsomt kul ting. Den tyske dama som Julie satt på klappsete med sa jo at sønnen hennes kunne hjelpe Eirik med fly-ting. Og det gjorde han virkelig i dag. Vi dro til JetBlues treningssenter i Orlando og fikk 2,5 timer i flysimulator. Og ikke hvilken som helst simulator, denne har en innkjøpspris på 24 millioner dollar.

Vi fikk omvisning på stedet, og en kjapp innføring i hvordan flyet virker. Det var et jetfly av typen Embraer-190, som brukes av blant andre Air France og Finnair.

Her er et bilde fra den tiden vi fortsatt var uerfarne jetflypiloter...

Heldige Eirik fikk god hjelp av styrkvinna Julie. Vi bytta på å fly, så begge fikk være piloter. Det var en dødskul opplevelse, mye mer kick enn det meste vi har vært med på. Man kjenner flyet bevege seg, og kan se alt som foregår utenfor gjennom "vinduene". Det var ikke vanskelig å forestille seg at vi faktisk styrte et ekte fly som suste superfort framover på rullebanen...

Det å fly et jetfly er til forveksling likt å spille TV-spill. Bare at når det er game over, får man ikke flere liv... Men det gjør man jo i simulator da, så det er nesten bedre enn ordentlig fly;)

Vi koste oss! Vi fløy for det meste i New York, tok noen (meget ulovlige) runder over Manhattan og kikka på severdighetene. Men det kuleste var å fly under Golden Gate-broa i San Fransisco. Vi klarte begge å fly flyet uten å hverken krasje med broa eller stupe i vannet... Veldig praktisk å kunne. Hvis vi tilfeldigvis skulle fly over San Fransisco engang, og begge pilotene dør, og vi er avhengig av å fly under den broa, kan vi ta over lett som en plett. No worries.

Eirik mener selv han takla landingene bedre enn Julie. Han klarte å lande flyet veldig smooth, med bakhjula først. Det han ikke forstår, er at flaring er så last season. Det er landing på alle tre hjula samtidig som gjelder, et kort og greit deis i bakken. Top Gun-style. Tid er penger. Julie fiksa den finfint.

Her er karen som gjorde det mulig for oss å fly gratis i en simulator som andre betaler titusenvis for å prøve: 

FOR en kar!!! Vi følte oss litt utilstrekkelig der vi kom og tilbød ham norske melkesjokolader som takk... Han sa vi måtte bare si fra om Eirik trengte noe en annen gang, og vi måtte holde kontakten. Vi svarte vi skulle ønske vi kunne gjøre noe i gjengjeld. Christian svarte at når Eirik hadde jobb som pilot, og møtte noen andre unge studenter som strevde med å klare det, måtte han være snill og hjelpe dem. Jeg foreslo at det var en "pay it forward"-greie, det stemte fint syntes han. For en utrolig flott mann. Tenk om alle kunne hatt den innstillingen!! Vi ble i alle fall inspirert.

Det er ikke hver dag vi får prøve noe sånt. Og Julie kjente seg ekstra ydmyk. Jeg skal jo ikke bli pilot engang, og fikk prøve noe som mange pilotstudenter bare sikler etter. Heldig! Kostet meg bare 10 timer på et klappsete...

Nei, herlig dag. Vi er fortsatt gira.

Tilslutt må vi si GRATULERER MED DAGEN til vår kjære søster/svigersøster Ingerid!! Håper dagen har vært like bra som vår og at du har kost deg masse! Glad i deg:)

Kåre er død

Vi vurderte å bli lei oss, men fant ut at det egentlig var en grei nyhet. Det betyr sannsynligvis at det ikke er nok insekter inne i leiligheta vår til å fø ham. Kåre kraup under sofaen og sovnet etter alt vi vet stille inn.
I stedet for blomster, ber vi om en gave til misjonen.

Winter Wonderland

Trodde du blogginnlegget skulle handle om Norge nå? Den gang ei!

Norge og ski og snø er supert. Men etter 2 mnd med ull og mange lags bekledning er det SKJØNT å komme hjem til vinteren her! Har kanskje også litt å gjøre med at vi eeendelig er på samme kontinent igjen... Det var fint, for å si det mildt.

Idag har vi stort sett vært ute. Har lest i sola og syklet en lang tur i shorts. Julie hilste på et beltedyr også, kul liten sak! Det er fantastisk temperatur, blå himmel og en sval, deilig vind. Superskjønt. Nå slækker vi og koser oss etter fiskemiddagen.

Eirik har flydd sin lengste tur hittil, fra Daytona Beach til Tallahassee, til Jacksonville og tilbake. 5,5 timer i lufta! Han ble godt kjent med autopiloten på den turen... Flyet datt heller ikke ned denne gangen. For en flinkis!!!

Litt om Julies return til junaiten:

Vi får ansattpris på flyreiser siden Eirik har permisjon fra sjåførjobben i SAS. Eneste haken er at om det ikke er ledig plass, får man ikke være med. Det var plass til meg på flyet:) Dessverre var det på et klappsete:(

Det var 10 timer med vond rygg, lite mat og jeg måtte hele tiden reise meg for flyverter og dotrengte passasjerer = null søvn. Men oppi alt ble jeg kjent med ei utrolig søt tysk dame på 70-ish år som også satt på klappsete. Rosemarie snakket lite engelsk, jeg snakker lite tysk, men på 10 timer ble vi gode til å forstå hverandre, så vi hadde samtaler hvor jeg snakket til henne på engelsk, hun snakket tilbake på tysk. Må ha vært litt sært å høre på. Men vi snakket om alt mulig, og lang historie kort: vi skal sannsynligvis til Orlando neste uke for å møte henne og sønnen hennes som er flykaptein der, og som gjerne ville hjelpe Eirik litt. Så klappseteturen var absolutt ikke bortkastet.

Vi har joinet en tradisjon blant elevene på Phoenix (Eiriks flyskole) som er fredagspils. Var der i går, over 50 nordmenn som sang norske sanger og  feiret OL-gull. Og vi innser at verden er full av flotte folk. De finnes på opplagte plasser, som skole og jobb, og på mer uopplagte plasser, som et klappsete i et fly over Atlanteren. Man må bare ha øynene åpne for å se dem.

Ellers har vi fått et nytt dyr i huset. Det er en liten gekko som springer rundt og lager små, søte gekkolyder. Han heter Kåre.

Kjære Håvard Vatnehol.....

....og andre blogglesere som måtte lure: vi er i live og har det bra og bor fortsatt i USA:) Men bloggen har tatt ei pause siden vi ikke er amerikafarare begge to for tida. Koselig at dere følger med!

Vi har hatt en lang og flott juleferie i Norge. Overgangen fra 27grader i Daytona Beach til -15grader i Oslo var tøff. Men vi ble fort varme (i alle fall inni oss, om ikke uttapå..) av å se gode venner og familie igjen!

Vi har sett snøen (og FY så MYE det var av den!!), spist brunost og Grandis og herlig julebakst, gått på ski (ekstra gøy med trekkhund!), kost oss masse med familie og truffet mange gode venner. Det gjorde godt! Særlig fint var det å se Sofie og William som vi er onkel og tante til. Sofie sang i kirka på julaften, og Eirik inspirerte lille William på 3 år til å peke på presten og rope: "Han mannen har på se KJOLE!!". Herlig!

Eirik er tilbake på skolen i USA og flyr rundtomkring, mens jeg ble igjen i Norge for å få med meg noen forelesninger på Blindern. Jeg skal begynne skrivingen på masteroppgava mi og trenger "litt" hjelp med det... har aldri skrevet master før, og det typiske er at jeg ikke velger et tema jeg kan mye om fra før så jeg er sikker på et godt resultat, men jeg velger utradisjonelt så jeg ikke skal kjede meg... Det gjenstår å se om det blir så lurt karaktermessig, men jeg gleder meg til å lære masse nytt!

Temaet mitt er: Interkulturell kompetanse i det amerikanske forsvaret. Hvordan forberedes soldatene på utenlandsoppdrag som OEF i Afghanistan med tanke på afghansk kultur, språk og religion?

Har dere troa? Jeg er veldig spent... hvis noen har kontakter i det amerikanske forsvaret så kast dem på meg!!

Jeg blir i Norge ca ei uke til, så stikker jeg også over dammen igjen. Til det landet som for tida er "hjemme"! Her er noen bilder fra den siste måneden "hjemme" i Norge (ja, vi er litt forvirra!):